Lagt ut

S1E1: Det far sa (om The Brørs)

Far sa: «Høyr her, gut, eg likar musikken din. Men eg skulle ønske du kunne skrive på norsk.» Eg sa: «Det er komplisert.» Far sa: «Kva da? Å lage musikken – eller å selge han til Sverige?»

Eg sa sjølvironisk: «Sjokket kunne bli for stort for den einaste amerikanske fanen min.» Far sa: «Til helvete med han. Kvifor prøvar du å synge til han, og ikkje til meg, din eigen far?»

Eg sa ingenting, for eg sette dei vanlege unnskuldingane mine i halsen: «Det høyrest ikkje bra ut». «Eg høyrest ikkje ut slik eg skal». «Eg har verkeleg verkeleg prøvd».

Men sanninga er: Far har masa om dette i årevis, no dreier det seg berre om far/son-greia. Uansett alder eller tidspunkt, ein gut vil alltid hate det når han gjer sitt beste og det ikkje er bra nok.

Når alt kjem til alt – det einaste du ønsker far skal seie er «du er ok».

Eg er ingen unge sjølv, og far er helsikes gammal – for eitt år sidan fylte han 80. Og det er ei greie i familien vår: Vi begynner å synge når vi skal vera litt varme og høgtidelege. Så, eg valde ut nokre Sgt. Pepper-melodiar (for til og med far min diggar The Beatles). Eg skreiv tekstar på språket vårt, og eg song dei til far og gjestene hans. Når alt kjem til alt – det einaste eg ønsker er at far skal seie at eg er kjempeflink. Betre enn Beatles!

Når alt kjem til alt – det einaste vi alle ønsker far skal seie er «du er ok». Etter at han har gjort det, kan vi seie det til oss sjølve.

Men kjære far: No er eg glad for at du sa det du sa, kult at du gjorde det! Eg måtte berre finne det ut sjølv. No veit eg at eg kan spele og skrive songar både slik og slik. Det er ok.

*

[av_social_share title=’Del denne episoden!» style=’minimal» buttons=’custom» share_facebook=’aviaTBshare_facebook» share_twitter=’aviaTBshare_twitter» share_mail=’aviaTBshare_mail»]

Lagt ut

S1E3: Mædmen

When you come home, the apartment is clean and smells of freshly baked bread. When you come home, we’ll watch ‘Mad Men’ with each our lager beer.

I’m not fond of washing. I know how to dust, but I’m pretty sloppy. Before I met you, some would call me a slob. But now I know where to put in the effort. When you come home, the apartment is clean, and the lavatory smells good. When you come home, you will get a fancy grouse dinner for two.

I’m not fond of shooting, so ‘grouse’ doesn’t mean of the self-caught kind. Still, I’m macho enough to enjoy bragging about the food you will get when we meet again. When you come home, we’ll have to go exercising, so we can eat even more. When you come home, and the grouse is eaten, there’s Daim cake for dessert. And along with the dessert, we’ll go straight for the Netflix series. When you come home, we’ll watch Mad Men – a whole season!

We dig Don Draper and the ad drama ladies. But the life we lead, wouldn’t make much of a drama series. ‘Cause I’ve got the one I prefer – she who is able to make me happy. And I’m not having any ‘affair’: No, I only hang around with Don when you have come home, and I watch ‘House of Cards’ while I’m home alone.

When you come home, the apartment is clean, and I smell of food. When you come home, you’re up for a fancy grouse dinner. When you come home, don’t be late, ‘cause we start right away. When you come home for episode one of a new Mad Men season.

Mad Men!

 

Lagt ut

S1E4: Drømmeliv

Livet er i ferd med å miste smak – som ein gammal tyggegummi. Eg er i ferd med å miste framdrift – som å svømme rundt med kleda på.

Når det ikkje finst noko nytt å gjera eller å seie, når kvar dag berre er ein blåkopi av ein eller annan annan dag: Da er det eg finn opp ein tablett mot fattigdom. Da er det eg begynner å date Friheitsgudinna. Alt eg vil er å leva i ein drøm ei stund.

Livet er berre akkurat slik det framstår. Eg kan ikkje flyge gjennom taket. Eg skulle ønske at livet var ein drøm – merkelege endringar og doble meiningar. Kongen av England dør, og eg arvar krona hans. Sjå, Himalaya veks opp frå ein dansk by.

Men om morgonen betyr det ingenting. Det finst ingen slik konge, og Danmark er flatt igjen. Alt eg vil er å leva i drømmen min ei stund. Eg er ei rockestjerne! Og du blir til ein gitar!

Men om morgonen gir det ikkje meining. Du er ingen gitar, og eg er ingen Edge eller Jack White. Eg får berre lov til å leva i drømmen min ei lita stund. Nok eit drømmeliv er over. Eg tygg ein ny dag og innser at eg berre må halde meg vaken ei stund.

Eg skulle ønske at livet var ein drøm.

*

[av_social_share title=’Del denne episoden!» style=’minimal» buttons=’custom» share_facebook=’aviaTBshare_facebook» share_twitter=’aviaTBshare_twitter» share_mail=’aviaTBshare_mail»]

Lagt ut

S1E5: The Day I Saved The World

The beeper woke me up, and my brain got turned on. The sun was sharp as a knife, and so was my brain. I felt fresh and fit for fight, full of professional cred. And that’s the way it should be, on the day that I should save the world.

I took a shower and put on a suit. I had a bowl of cereal and prepared myself for the meeting at a secret location downtown. I noticed that my unshaved face didn’t match the way I was dressed – the hero should look sharp on the day he is going to save the world.

I cut myself during shaving and had to swear a little. I was unharmed, but had to waste time washing away blood. I wouldn’t make it to my bus, but I laid a backup plan: A good old Caravelle (inherited from my uncle, Kjell) had to leave the garage on this day when I was about to save the world.

But the Caravelle wasn’t very reliable after all – at least it could have picked a better day to stall. Now it stopped, and I left it in a flower bed. I shouted for a taxi: ‘Come help me! I’m supposed to save the world!’

The taxi was a sauna, and the driver was a fan of 80’s Metallica (he looked like Otto Mann). But in the middle of the «Whiplash» * riff I became furious and scared, because Otto made a wrong turn, away from where I was going to save the world.

I jumped into the front seat and threatened ‘You must turn!’. He took me by surprise and kicked back with kung-fu. With whiplash all over and a dislocated shoulder I woke up in hospital, still partly anesthetized, high enough to scream: ‘The world! I must save the world!! Now!!!’

Sometimes fate is a doctor’s assistant who tie you to the bed and puts your life on hold. It all went askew from when I cut myself. It should never have happened. How am I supposed to save the world when I can’t even save the day?

– – –

* from the album ‘Kill ‘Em All’ (Blackened Recordings, 1983)

 

Lagt ut

S1E7: Kloning

Gud laga mennesket, og likte si eiga løysing. Og løysinga var god, den – men ver klar over at det var ein prototype. For EG er det endelege resultatet av evolusjon. Ikkje prøv å så tvil om det, du gjer lurt i å tru på skrytet mitt: Eit høgare nivå, mine herrar, som de alle kan komme opp på – akkurat som meg.

Kloning! Klink til meg med ein stein, putt meg i ei kopimaskin og gjer suksess. Kloning! Grav inn i beinmargen min, mangfaldiggjer DNAet mitt.

I ei forderva verd som hungrar etter perfeksjon, er det temmeleg sløvt å gje slepp på gullet vi alt har funne. All genforsking og rotter og dyreforsøk er unyttig for framtida – det er ikkje eg! Kvifor prøve å løyse alle problem? Rydd dei unna i staden! Skriv ut hovudet mitt!! Kloning! Eg er ikkje åleine lenger med ein liten kloning.

Eg er den einaste som er min eigen son. Men det eg spør etter, er littegrann meir – å vera meg sjølv så mykje som muleg: Min eigen talkshowvert! Min eigen PT! Min eigen Snåsamann! Galileo – min eigen store oppdagar! Casanova – min eigen hemmelege elskar! Mussolini – min eigen diktator! Schwarzenegger – min eigen Terminator! Min eigen kloning … Min eigen … fiende …

Eg er ikkje åleine med kloningen min.

*

[av_social_share title=’Del denne episoden!» style=’minimal» buttons=’custom» share_facebook=’aviaTBshare_facebook» share_twitter=’aviaTBshare_twitter» share_mail=’aviaTBshare_mail»]

Lagt ut

S1E10: When I’m With Other People

Sometimes – when I’m with other people, I become ashamed so easily. Sometimes – I know it is stupid, shame on me the same.

You know that picture I gave you? Tear it down or stove it away. I doubt I’ll ever visit you again. Cause the one you see isn’t me. Last time I was losing face, and so I have to fake a new one until I become myself again.

Sometimes running away from the party is all I can think of. But I don’t want to be a miserable idiot, so I stay in a corner, boring myself and others instead.

If I happen to be funny, everything gets worse. If you give me kudos, I won’t dare looking at you. I’ll blush and stutter. And that’s infectious – it gets quiet. It’s so embarrassing, it’s so awkward. It’s my fault that the evening got sticky. It’s a pity and a shame.

But sometimes everything is just fine. Put that picture I gave back on the wall. Just say when and I’ll pay a visit, joke with you, have a talk, make food, feel and laugh, try to please – myself. Not just you. And everyone else present will feel better – when that happens … whatever happens … sometimes.

And in three years time I hope it will be like that all the time.

*

[av_social_share title=’Del denne episoden!» style=’minimal» buttons=’custom» share_facebook=’aviaTBshare_facebook» share_twitter=’aviaTBshare_twitter» share_mail=’aviaTBshare_mail»]

Lagt ut

S1E12: Uavhengig, utan tvil

Eg likar Rilo Kiley godt. Eg høyrer ganske ofte på platene eg har. «More Adventurous»*, og så er det den med ei teikning av eit bekymra ansikt på coveret**. Eg likar gitarane, og alle arra i sjelene i songane. Det er ein stad eg kjenner meg heime, så derfor ventar eg spent på den nye CDen deira.

Eg likar «uavhengig musikk» godt. Men eg har ikkje vore bevisst på kva som er uavhengig og ikkje. Er ein ting «uavhengig» nok, når humøret til kvar ein indiekid er avhengig av tingen? Eg likar gitarane, og alle arra i sjelene i songane, og det er derfor eg ventar spent på den nye CDen til Rilo Kiley.

Men han overraskar meg, dette er ikkje «uavhengig», og eg innser akkurat kva eg likar: Det er uavhengig musikk, utan tvil.

Så eg prøvde å finne ut av det: Akkurat kva tiltrekkjer meg ved det uavhengige? Å «bli uavhengig» er det du gjer når du veks opp, men er eg fullt ut vaksen? Tilbake til Rilo Kiley: «Under The Blacklight»*** følest moden, og det gjer meg sikker: Ein uavhengig er ein midt-imellom-person.

Stor overraskelse: Eg er uavhengig når eg innser at eg kan dø som ein indie-kid. Som ein nitti år gammel tenåring, for alltid fastfrosen i spennet mellom gut og mann.

Men som uavhengig, utan tvil.

– – –

* More Adventurous, Brute/Beaute Records, 2004
** The Execution of All Things, Saddle Creek Records, 2002
*** Under The Blacklight, Warner Bros. Records, 2007

Lagt ut

S1E13: Having A Baby

Today we had a talk about having a baby, cause last night we did what it takes. But whenever there’s talk about having a baby, a curtain falls down inside my brain.

I see twenty year old boys pushing prams with babies. But I don’t see myself in them. I’m seldom touched by the sight of children I don’t know, and I know you feel the same.

Our relationship is serious – but that’s who we are as persons. I wonder what’s gonna push us one step further. I’m no longer romantic every second you are near. Sometimes I think: Let’s break up – or settle down.

You started to write down pros and cons about having a baby (which says a lot about you), while I entitled a song «Having a Baby» (I have no idea what it says about me). You said: «It’s such a fuss to have a baby here and now. But I’m sure it’ll be a delight when we get tired and old.» I said: «Sure, I guess I’ll be tired when I’m eighty-two.» And you said: «Splendid, cause there’s no expiration date on my eggs …»

But jokes aside: If things become serious, what do we do with the baby? What if our ruminations fall apart with a blast, what if you become as big as a marzipan cake, what if a baby shows up, keeps us awake, is all flesh and blood and needs comfort and food? Then we must be able to work together. We have to be of the right kind, night after night, day by day. You and me and a baby.

Our relationship is serious – a lot more than just «who we are». And we still become romatic and get going like we did last night. But will we be people who enjoy being a father and a mother? Will we be good?

So: We talk and talk about having a baby. We say «yes!», we say «fine!» about having a baby. We wear out and say «no» to having a baby. We make lists and songs about having a baby. Yes, we talk and we talk about having a baby. And now I can see myself with a baby a little better.

*

[av_social_share title=’Del denne episoden!» style=’minimal» buttons=’custom» share_facebook=’aviaTBshare_facebook» share_twitter=’aviaTBshare_twitter» share_mail=’aviaTBshare_mail»]