S1E1: Det far sa (om The Brørs)

Far sa: «Høyr her, gut, eg likar musikken din. Men eg skulle ønske du kunne skrive på norsk.» Eg sa: «Det er komplisert.» Far sa: «Kva da? Å lage musikken – eller å selge han til Sverige?»

Eg sa sjølvironisk: «Sjokket kunne bli for stort for den einaste amerikanske fanen min.» Far sa: «Til helvete med han. Kvifor prøvar du å synge til han, og ikkje til meg, din eigen far?»

Eg sa ingenting, for eg sette dei vanlege unnskuldingane mine i halsen: «Det høyrest ikkje bra ut». «Eg høyrest ikkje ut slik eg skal». «Eg har verkeleg verkeleg prøvd».

Men sanninga er: Far har masa om dette i årevis, no dreier det seg berre om far/son-greia. Uansett alder eller tidspunkt, ein gut vil alltid hate det når han gjer sitt beste og det ikkje er bra nok.

Når alt kjem til alt – det einaste du ønsker far skal seie er «du er ok».

Eg er ingen unge sjølv, og far er helsikes gammal – for eitt år sidan fylte han 80. Og det er ei greie i familien vår: Vi begynner å synge når vi skal vera litt varme og høgtidelege. Så, eg valde ut nokre Sgt. Pepper-melodiar (for til og med far min diggar The Beatles). Eg skreiv tekstar på språket vårt, og eg song dei til far og gjestene hans. Når alt kjem til alt – det einaste eg ønsker er at far skal seie at eg er kjempeflink. Betre enn Beatles!

Når alt kjem til alt – det einaste vi alle ønsker far skal seie er «du er ok». Etter at han har gjort det, kan vi seie det til oss sjølve.

Men kjære far: No er eg glad for at du sa det du sa, kult at du gjorde det! Eg måtte berre finne det ut sjølv. No veit eg at eg kan spele og skrive songar både slik og slik. Det er ok.

*

[av_social_share title=’Del denne episoden!» style=’minimal» buttons=’custom» share_facebook=’aviaTBshare_facebook» share_twitter=’aviaTBshare_twitter» share_mail=’aviaTBshare_mail»]

S1E12: Uavhengig, utan tvil

Eg likar Rilo Kiley godt. Eg høyrer ganske ofte på platene eg har. «More Adventurous»*, og så er det den med ei teikning av eit bekymra ansikt på coveret**. Eg likar gitarane, og alle arra i sjelene i songane. Det er ein stad eg kjenner meg heime, så derfor ventar eg spent på den nye CDen deira.

Eg likar «uavhengig musikk» godt. Men eg har ikkje vore bevisst på kva som er uavhengig og ikkje. Er ein ting «uavhengig» nok, når humøret til kvar ein indiekid er avhengig av tingen? Eg likar gitarane, og alle arra i sjelene i songane, og det er derfor eg ventar spent på den nye CDen til Rilo Kiley.

Men han overraskar meg, dette er ikkje «uavhengig», og eg innser akkurat kva eg likar: Det er uavhengig musikk, utan tvil.

Så eg prøvde å finne ut av det: Akkurat kva tiltrekkjer meg ved det uavhengige? Å «bli uavhengig» er det du gjer når du veks opp, men er eg fullt ut vaksen? Tilbake til Rilo Kiley: «Under The Blacklight»*** følest moden, og det gjer meg sikker: Ein uavhengig er ein midt-imellom-person.

Stor overraskelse: Eg er uavhengig når eg innser at eg kan dø som ein indie-kid. Som ein nitti år gammel tenåring, for alltid fastfrosen i spennet mellom gut og mann.

Men som uavhengig, utan tvil.

– – –

* More Adventurous, Brute/Beaute Records, 2004
** The Execution of All Things, Saddle Creek Records, 2002
*** Under The Blacklight, Warner Bros. Records, 2007